Jeg mener å ha lest en gang at noen bruker språk for å skjule tanker, men min erfaring er at veldig mange flere bruker det i stedet for tanker.
En forretningsmanns konversasjon skal reguleres av færre og enklere regler enn noen annen funksjon hos mennesket. Reglene er:
Ha noe du ønsker å si.
Si det.
Stopp å snakke.
Å starte før du vet hva du skal si, og fortsette etter at du har sagt det, fører en handelsmann rett i søksmål eller til fattighuset. Her er det første en snarvei til det siste. Jeg opprettholder en juridisk avdeling her. Det koster mange penger, men avdelingen er til for å unngå å gå rettens vei.
Når du treffer en jente eller snakker med venner etter middag er det helt greit å gjennomføre en konversasjon som en søndagsskoletur, med innlagt stopp på veien for å plukke blomster . På kontoret skal setningene derimot utgjøre kortest mulig avstand mellom punktumene. Ta bort introduksjonen og avslutningen, og stopp før du utleder noe mer. Du må holde korte prekener for å ta syndere; og diakoner tror heller ikke selv de trenger lange. La tåper få første, og kvinner det siste ordet. Kjøttet er alltid i midten av smørbrødet. Et lett smør på begge sider skader ikke hvis det er tiltenkt en mann som liker smør.
Husk at det er enklere å se klok ut enn å si kloke ord. Si mindre enn den andre og lytt mer enn du snakker; for når en mann lytter avslører han ikke seg selv, og han smigrer mannen som gjør det. Gi de fleste menn en god lytter og de fleste kvinner nok notatpapir, og de vil fortelle alt de vet. Med penger kommer man langt – men ikke hvis eieren snakker uten å tenke, og da vil bemerkningene alltid være støtende. Fattigdom snakker også sitt språk, men ingen ønsker å høre budskapet.