[...] Oversettere fikk ikke særlig til anerkjennelse, de forventet bare å kunne tjene litt til livets opphold, og bare klare seg. Faktisk var det de færreste som hadde oversetterutdannelse, men de fleste hadde en solid høyskoleutdannelse samt solide språkkunnskaper, i det minste i sitt eget språk. En venninne av meg var i akkurat denne kategorien, og i min utvidede vennekrets var det dermed også andre oversettere. Jeg så på dem som svært interessante mennesker og oppdaget at vi ofte hadde gjort oss lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri hatt vanskelig for å finne venner, men jeg følte meg ofte "annerledes" og jeg er sikker på at de også hadde det slik. Da venninnen min gikk av med pensjon, anbefalte hun meg som sin etterfølger. Dermed trådte jeg inn i reassuransens verden, som jeg ikke visste noen ting om. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde heller ikke så mye å falle tilbake på. Det var uansett et steg oppover...

I den nye jobben min begynte jeg med å se gjennom arkivet, stille spørsmål og fikk selskapet til å søke meg inn på kurs i forsikring. Assureringshøyskolen lå rett over gata, og jeg slo opp brannforskrifter, forsikringspoliser og kataloger over brannslokkingsapparat i biblioteket deres. Jeg lærte meg det som jeg aldri før hadde hatt privilegiet av å kunne gjøre: research. Den første gangen jeg skulle oversette et utkast på forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra avdelingslederen, som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Fullt på høyde med det vi er vant med," sa han. For en opptur! Det som skjedde, var at for å finne rettledning, hadde jeg konsultert et lignende dokument som det jeg strevde med, i arkivet, men da jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "nukleus" i stedet for "kjerne", innså jeg at arkivet var ubrukelig for meg. I stedet gikk jeg over gata til biblioteket og slo opp "kjernekraftverk". Umiddelbart fant jeg all terminologien jeg trengte.

Det kreves selvfølgelig mer enn det for å være en god oversetter nå for tida. [...]