[...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....
On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.
It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...] | [...] Oversettere ble simpelthen ikke anerkjent, og de forventet ikke å tjene noe særlig til livets opphold, kun å greie seg. De færreste var egentlig ikke utdannet oversettere men de aller fleste hadde en solid høyere universitets utdannelse og gode språkkunnskaper, i hvert fall i sitt eget språk. Jeg hadde en venn i den kategorien, og vennekretsen min ble utvidet til å omfatte andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid "annerledes", og det gjorde nok de også. Da venninnen min gikk av med pensjon, anbefalte hun meg som hennes etterfølger. Nå kom jeg inn i reassuranseverdenen, som jeg ikke hadde noe kjennskap til. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å støtte meg til. Det var imidlertid enda et hakk opp.... I min nye jobb begynte jeg å lese gjennom mappene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringshøyskolen lå tvers over gaten, og jeg leste om brannforskrifter, forsikringspoliser og brannslukkerkataloger i biblioteket deres. Jeg lærte noe jeg aldri hadde hatt den luksusen å kunne gjøre tidligere: å forske. Første gang jeg skulle oversette et forsikringstilbud til et atomkraftverk, ble jeg oppringt av sjefen for avdelingen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Det kan sammenlignes med det vi er vant til", sa han. For et kompliment! Det som hadde skjedd var at jeg leste et dokument i arkivet som lignet det jeg holdt på med for å få veiledning, og da jeg oppdaget at forgjengeren min hadde brukt ordet " cellekjerne" i stedet for "kjerne", innså jeg at arkivet var ubrukelig. Jeg gikk over gaten til biblioteket og slo opp på "kjernekraftverk". Jeg fant umiddelbart all den terminologien jeg trengte. Det kreves selvsagt mye mer enn det for å være en god oversetter i dag. [...] |