ProZ.com translation contests »
31st translation contest: "A translator's life" » English to Norwegian (Bokmal) » Entry #35438


Source text in English

Translation #35438

[...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....

On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.

It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...]
Oversettere får ikke anerkjennelse. De forventer ikke å få mye ut av livet, bare få det til å gå rundt. Svært få mennesker er utdannet som oversettere, men de fleste har en solid høyskoleutdanning og solide språkkunnskaper. I hvert fall på deres eget språk. Jeg har en venn som faller inn under denne kategorien, og vennekretsen min har utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes at de er interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte har lignende livserfaringer. Jeg har aldri hatt problemer med å få venner, men har alltid følt meg «annerledes». Jeg er sikker på at de også har følt på dette. Da venninnen min ble pensjonist, anbefalte hun at jeg skulle erstatte henne. Nå skulle jeg gå inn i riket for gjenforsikring. Noe jeg ikke kunne noe om. I tillegg var jeg den eneste oversetteren der, og hadde ikke noe å falle tilbake på. På en annen side var det enda et hakk oppover....

I den nye jobben min begynte jeg med å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringshøyskolen lå rett over gaten, og jeg oppsøkte brannkoder, forsikringspoliser og kataloger om brannslukkere i biblioteket deres. Jeg lærte det jeg aldri hadde hatt luksusen til å gjøre tidligere: forskning. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag angående formål med forsikring av et kjernekraftverk, ble jeg oppringt av avdelingslederen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. «Det sammenligner positivt med det vi er vant til» sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg leste gjennom et dokument som lå blant filene, som lignet på veiledningen. Jeg så da at forgjengeren min hadde brukt ordet «cellekjerne» i stedet for «kjerne». Da innså jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket, for å lete opp «kjernekraftverk». Umiddelbart fant jeg all terminologien som jeg hadde bruk for.

Det kreves mye mer enn dette for å være en god oversetter i disse dager, selvfølgelig.


Discuss this entry